Jeg har tilbrakt ferien på familiens gård på vestlandet, hvor islandshest og shetlandsponnier er hovednæringen i form av rideleir/skole, samt noe oppdrett. På bildet ser dere et lite hingsteføll (islandshest) på 1,5 uke. Han hadde på det tidspunktet en veldig beskyttende mor, noe som gav seg følgende utslag: Den veldig ivrig beskyttende moren ga veldig klart beskjed til de øvrige hestene på beitet at de trengte ikke engang vurdere å nærme seg hennes lille gullgutt, for da kom mor til å bli veldig, veldig sint. Den lille hingsten var imidlertid så utrolig nysgjerrig, og han ville så veldig gjerne hilse på de andre hestene. Som sagt så gjort. Vår lille venn rusler bort til de øvrige hestene, som har fått beskjed av en veldig beskyttende mor å ikke ha noe med ham å gjøre, følgelig legger de på sprang så fort de kan for å unngå hennes vrede. Åh for en morsom lek, tenker kanskje den lille hingsten, hvorpå han legger på fullt firsprang etter dem. Noe den veldig beskyttende moren selvfølgelig legger merke til, hvorpå hun legger på sprang etter der igjen. Altså flokken, først, deretter liten hingst, og tilslutt beskyttende mor dundrende over beitet. De fikk ganske mye trim på den måten i sommer. Et par uker senere var moren blitt tryggere (heldigvis, det er vel grenser for hvor mye trim en stakkars hesteflokk kan klare), og den lille hingsten fikk endelig hilst på sine medboere på gården. Så levde de lykkelig alle sine dager ;-)
I’ve spent my vacation on my family’s farm. Icelandic horses and Shetland ponies inhabit the farm. On the picture you can see a little foal (Icelandig horse) only 1,5 weeks old. At this point in time, his mother was still very protective. The protective mother had let all the other horses know that they shouldn’t even consider getting close to her darling little boy, or else…. However, this little foal was very, very curious, and he was so eager to meet the other horses. So he went towards them. The other horses took the mother’s warnings very seriously, so they immediately started running away when he came closer. Oh, what a funny game, the little foal probably thought, and started running after them. Of course, this led the protective mother to run after him again. This way, I guess you could say they all got loads and loads of exercise. Fortunately, the mother got more relaxed after the first few weeks (there are certain limits to how much exercise they all could take I guess), and the little foal could finally meet his fellow horses. Then they lived happily ever after ;-)
Mine to små nieser på 2 og 3 år har også glede av ponniene på gården. De har fått ri opptil flere ganger. Denne gangen bestemte 3-åringen seg for at hun ville at ponnien skulle løpe. Vi voksne syns det var i overkant, men hun fortsatte å insistere iherdig. Tilslutt ga mormoren seg, og litt etter litt lot hun ponnien gå fortere og fortere til den travet. Niesen min var kjempefornøyd, og vi var virkelig kjempeimponerte over hvor modig hun var. Så var det 2-åringen sin tur, og hun hadde sett hva storesøsteren hadde gjort. Hun var ikke før kommet på ponniryggen før hun begynte å rope: Hesten springa, hesten springa! Vi var helt sikre på at det var i hvert fall i overkant, hun er tross alt bare to år. Som søsteren fortsatte hun iherdig å insistere. Mormoren begynte forsiktig igjen med å la ponnien gå litt fortere etter hvert, helt til den travet. På toppen av ponnien kunne vi se en liten 2-åring, som med den ene hånden på salen, den andre armen strakt ut mot himmelen, med hjelmen langt ned på nesa, ha det største smilet man kan tenkte seg, mens vi hørte lyden av klukkende barnelatter. Jeg tror vi var så heldige å få være vitne til ren skjær lykke den dagen :-)
My two little nieces, two and three years old, also like the horses and ponies. They’ve been riding several times already. This time, the tree year old decided that she wanted the pony to run. We thought that might be a bit too much, but she kept insisting. Eventually, the grandmother gave in, and slowly made the pony go faster and faster until it started trotting. My niece was so happy, and we thought she was very, very brave indeed. Then it was the two year old’s turn, and she’d been watching her big sister. Once she sat on the pony’s back, she started shouting “Horse run! Horse Run!” This time we where absolutely sure this would be too much, but she kept insisting like her older sister. The grandmother slowly made the pony go faster until it was trotting again. We could see the little two year old sitting on the pony, with one hand on the saddle, the other arm stretched out towards the sky, with the helmet on her nose, with the biggest smile you can imagine, while we heard the sound of her laughing out loud. I think we were fortunate enough to witness true happiness that day :-)
Samboeren min som var på Fiji, hadde det ikke så ille han heller. Han kunne fortelle at ingen strikket eller heklet på Fiji, så da var det nok like greit at jeg ikke kunne være med …*host host*
My partner who went to Fiji had a great time too. He could report that no one was knitting or crocheting on Fiji, so I guess I was lucky to be in rainy Norway, at least there’s knitting and crocheting going on here …*coughing*
Posts
