Pusjkin

(This blogpost is just me, rambling on and on about the cat. If you want a translation, try Google translate, which will give you a pretty strange, but somewhat understandable translation :-)

Advarsel: Dette innlegget handler kun om katt. Jeg lover å skrive om håndarbeid igjen i neste innlegg. Men nå syns jeg altså at det er på tide med en puseoverdose igjen, siden jeg har klart å holde meg fra pusepublisering siden august 2009. På bildet under her trener han fortsatt på å klatre i trær. Her endte han opp på en litt for tynn grein, og trengte en hjelpende hånd. Siden er han blitt en mesterklatrer, og håndterer både trær og stiger opp og ned.



Vi skaffet oss en Sibirkatt med bakgrunn i at de skal være mer allergivennlige enn andre katter. Allergikere som har vært på besøk har vist seg å reagere litt på ham, men mindre enn på andre katter. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av rasekatter, og leste derfor ikke så veldig mye om denne rasen på forhånd. Mine forventninger til katteholdet har derfor vært basert på erfaringene med huskatten vi har hatt tidligere. Det har ført til at overraskelsene har stått i kø i møtet med Pusjkin.



Det som har overrasket meg mest er hvor usedvanlig sosial og godlynt han er. Han følger meg i hælene hele dagen, og vil undersøke absolutt alt jeg holder på med. Siden jeg er hjemme hver dag, så er det utrolig hyggelig med en slik liten kamerat. Dessuten så deler vi jo en lidenskap for garnnøster... Han liker også godt at det kommer gjester, og hopper fort opp i fanget på dem. Når samboeren kommer hjem fra jobb, løper Pusjkin til døren og ønsker ham velkommen hjem. Han blir selvfølgelig råsjarmert av akkurat det.



Videre er denne rasen veldig pratsom. Spesielt når han har vært en tur ute på egenhånd, avlegger han en lang rapport på "pusisk". Jeg har dessverre ennå ikke klart å oversette fra pusisk til norsk, så hvis noen kan fortelle meg hva "mrrr mrrr mrrr" betyr, vil jeg være takknemlig. Det som imidlertid er lett å se, er hvordan turen har vært. Noen ganger har den tydeligvis bare vært helt vanlig, mens andre ganger er han så opprømt og intens at det må ha skjedd noe helt usedvanlig.



Av andre særegenheter så velger han å sove i vasken på badet om natta, og raner tørt brød om han kan få tak i det. Sistnevnte er til tider en utfordring. Når jeg kaster tørre brødbiter ut til fuglene i hagen, løper han ut, henter bitene, og bærer dem med inn igjen. Så leker han litt med dem før han spiser dem halveis opp.



Vi pleier å reise til vestlandet om sommeren og til jul. Det store spørsmålet har vært hvordan vi skal forholde oss til det med en pus i hus. Vi endte til slutt opp med beslutningen om å ta Pusjkin med til vestlandet. Vi ville aldri i verden ha gjort det med den forrige katten vi hadde, men siden Pusjkin har en litt annen type adferd og væremåte, så valgte vi å ta sjansen.



Det innebærer blant annet 8 timer i bil. Vi startet derfor med kjøretrening i høst. I begynnelsen var han redd, men for hver søndagstur ble han tryggere og tryggere. Da vi endelig la ut på den lange turen til vestlandet, gikk det over all forventning. Han klagde en del underveis fordi han syns turen var fullstendig meningsløs og kjedelig, det er jo mye morsommere å kikke på fuglene i hagen må vite, men redd var han ikke. Jeg var videre spent på hvordan han kom til å tilpasse seg livet på hytta, og om det kom til å være mulig å slippe ham ut. Han var litt rastløs første dagen, og undersøkte hver millimeter av hytta. Andre dagen var han sitt vante selv, og så ut som han aldri hadde gjort noe annet enn å bo der. Allerede andre dagen slapp vi ham ut, men var sammen med ham ute de første gangene mens han gjorde seg kjent. Etter det har han gått inn og ut som han vil.



Det vil si, hytta ligger midt i reviret til katta på gården her. Hun setter ikke pris på en pusegjest fra østlandet. Han har derfor blitt satt kraftig på plass av henne. Han vil derfor ikke ut på formiddagen, men om kvelden passer hun ikke på, så da er det fritt fram. Det kan imidlertid bli litt kjedelig å være inne for en energisk pusegutt hele formiddagen. Men nå er det sånn at hvis jeg blir med ut, så syns han åpenbart at det er trygt nok allikevel. I dag gjorde jeg et lite eksperiment. Jeg bestemte meg for å gå en liten tur, og var spent på hvor langt han kom til å holde følge med meg. Stor var overraskelsen min da han ble med på hele turen. Underveis måtte han prøvejakte på noen trost (han er fremdeles veldig klønete på det området heldigvis). Han måtte undersøke en steinur, og klatre i noen trær langs ruta. At jeg skulle få meg en katt som ville være med å gå tur hadde jeg aldri i verden forestilt meg. Rasen blir beskrevet til å kunne ha en hundeliknende atferd, og Pusjkin lever absolutt opp til det. Det passer meg fint, for jeg er både hunde- og kattemenneske. Han er så absolutt drømmepusen min :-)